Arveloven setter begrensninger på lengstlevende ektefelles adgang til å dele ut gaver av uskifteboet. Dersom gaven står i misforhold til formuen i uskifteboet, kan den kreves omstøtt (tilbakeført). Spørsmålet om hvor denne grensen går, har ikke tidligere vært behandlet av Høyesterett. I dom avsagt 9. november 2022 uttalte Høyesterett at gaver som utgjør mellom 10 % og 30 % av verdiene i uskifteboet står i en faresone for å bli omstøtt.
Utgangspunktet om lengstlevende ektefelles råderett over uskifteformuen
Å sitte i uskiftet bo innebærer at lengstlevende ektefelle blir sittende med arv etter førstavdøde, og at arveoppgjøret dermed utsettes. Denne tilstanden hvor boet ennå ikke er gjort opp, innebærer at det må gjøres en avveining mellom på den ene siden hensynet til at lengstlevende skal kunne fortsette sitt liv og opprettholde sin levestandard omtrent som før, og på den andre side hensynet til at arveutsiktene til førstavdødes arvinger ikke utsettes for unødig risiko.
Så lenge lengstlevende ektefelle lever, er det klare utgangspunktet at ektefellen disponerer fritt over alle verdiene i uskifteboet, enten de stammer fra ektefellen selv eller avdøde. Dette innebærer også en rett til å dele ut gaver av uskifteformuen.
En begrensning i dette utgangspunktet følger av arveloven § 23, som angir at lengstlevende ektefelle ikke kan gi gaver som står i «misforhold til formuen i uskifteboet».
Når foreligger det «misforhold»?
Høyesterett uttalte i HR-2022-2157-A at vurderingen av hva som utgjør «misforhold» må ta utgangspunkt i en matematisk vurdering av hele boets nettoverdi. Det skal med andre ord gjøres fradrag for gjeld.
Videre ble det uttalt at vurderingen skal tas av verdien på gavetidspunktet, og dermed ikke for eksempel verdien da uskiftet ble etablert.
I juridisk teori og underrettspraksis har det lenge vært operert med en såkalt «faresone» på mellom 10 % og 30 %, det vil si at gaver som utgjør mindre enn 10 % av boets verdier sjelden vil bli omstøtt, mens gaver som utgjør mer enn 30 % normalt vil bli omstøtt. Høyesterett sluttet seg til denne praksisen, og uttalte at denne faresonen på mellom 10 % og 30 % gir veiledning for vurderingen, og vil være et utgangspunkt. Likevel understreket retten at det må foretas en konkret vurdering hvor en rekke omstendigheter kan være relevante.
En slik konkret vurdering må foretas selv om man står overfor gaveoverføringer som er under 10 % av verdiene i boet, og gaveoverføringer som utgjør mer enn 30 % av verdiene i boet. I disse tilfellene vil det imidlertid kreves «særlige omstendigheter» for at mindre gaver skal kunne omstøtes, og for at større gaver ikke skal kunne omstøtes.
Betydningen av tidligere utbetalinger fra uskifteboet
I den konkrete saken som var oppe til behandling i Høyesterett, hadde mannen i 2002 foretatt utbetalinger på 500 000 kroner til hver av sine fire barn. Det ble derfor reist spørsmål om hvilken betydning disse utdelingene hadde for vurderingen av om gaven til den nye samboerens barn stod i misforhold til formuen i boet.
Høyesterett uttalte at det vil være relevant om gjenlevende ektefelle tidligere har foretatt utdelinger som har redusert boets verdi.
Retten fant det samtidig riktig å hensynta den prisstigning som var skjedd ved at de tidligere utbetalingene til egne barn ble korrigert for endringen i pengeverdi etter konsumprisindeksen. Som støtte for dette pekte Høyesterett på at formålet med å hensynta utdelingen i utgangspunktet er å fastsette hva boets verdier ville vært hvis utdelingen ikke hadde skjedd.
Høyesterett bekreftet samtidig at flere utdelinger til samme mottaker av en viss størrelse, kan kumuleres. I motsatt fall ville det åpne for omgåelse av gaveregelen.
Utfallet i den konkrete saken
Spørsmålet for Høyesterett var om en gave på 2 150 000 kroner stod i misforhold til formuen i uskifteboet.
Med utgangspunkt i en matematisk vurdering av forholdet mellom gavens verdi og uskifteboets størrelse, kom Høyesterett frem til at gaven utgjorde opp mot 16 % av boets verdi. Dette gjorde at man befant seg innenfor faresonen, og en konkret helhetsvurdering ble således avgjørende for utfallet.
I den konkrete vurderingen la Høyesterett særlig vekt på at mannen hadde sittet i uskifte i en lang periode, nærmere bestemt 22 år. I denne tiden hadde han bidratt til at boet hadde økt vesentlig i verdi som følge av prisutviklingen på fast eiendom. Mannen hadde videre hatt et alminnelig forbruk, og dermed forvaltet boet på en god måte.
Det ble videre vektlagt at utdelingene til egne barn i 2002 lå nært opp til det arvingene ville ha mottatt dersom mannen hadde valgt å skifte boet allerede på dette tidspunktet.
Avslutningsvis la Høyesterett vekt på at gaven medførte at mannen kunne fortsette å bo i leiligheten som hadde tjent som deres felles hjem etter samboerens død.
På bakgrunn av dette konkluderte Høyesterett med at gaven på 16 % av uskifteboet ikke oppfylte lovens krav om å stå i misforhold til uskifteformuen. Arvingenes krav om omstøtelse førte derfor ikke frem.
