Saken gjaldt en tvist som hadde oppstått i forbindelse med et sluttoppgjør mellom Skanska AS og HGT AS. Skanska AS var hovedentreprenør for oppføring av et administrasjonsbygg og verksted for Bybanen i Bergen. HGT AS var engasjert av Skanska AS som underentreprenør.
I tråd med standardkontrakten kan underentreprenører kreve avdragsbetaling av kontraktssummen etter hvert som arbeidet utføres. Betaling av fakturaene innebærer imidlertid ikke at hovedentreprenøren godkjenner grunnlaget for faktureringen. Når arbeidet er ferdig utført skal det foretas et sluttoppgjør mellom partene. Underentreprenøren sender da over en sluttoppstilling vedlagt en sluttfaktura. Dersom hovedentreprenøren har innsigelser mot sluttoppstillingen, herunder innsigelser mot grunnlaget for allerede betalte a konto-avdrag, må innsigelsene fremsettes innen to måneder. Konsekvensen av ikke å fremme innsigelsene i tråd med dette, er at innsigelsesadgangen går tapt.
Skanska AS fremmet en samling med innsigelser innen fristen. Innsigelser mot mengdeavregninger fra HGT AS var oppført i et eget vedlegg. Der var det inntatt to rader som var betegnet «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». Beløpet i raden for «Andel avvist» var summert til om lag 400 00 kroner og beløpet i «Andel ikke ferdigbehandlet» var summert til om lag 28,6 millioner kroner. I begge radene var det inntatt en likelydende tekst hvor blant annet følgende fremgikk: «Skanska gir nå innsigelse på krav/mengde som ennå ikke er godkjent fra Byggherren, inn til godkjenning foreligger.»
Sakens hovedtema var hvorvidt dette måtte anses å være innsigelser mot avregningene som var samlet under raden «Andel ikke ferdigbehandlet», i standardkontraktens forstand.
Før Høyesterett tok stilling til det konkrete tilfellet, redegjorde Høyesterett for det nærmere innholdet i begrepet «innsigelser». Høyesterett tok herunder stilling til hvor detaljert en innsigelse må være og hvorvidt innsigelsen må begrunnes. Høyesteretts la til grunn at kravet til innsigelser kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet, uten at det kreves en nærmere begrunnelse. Høyesterett uttalte imidlertid at innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og at dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.
Ved den nærmere vurderingen av det konkrete tilfellet, kom Høyesterett til at innsigelsene som Skanska AS hadde fremsatt oppfylte disse kriteriene. Høyesterett fant det klart ved å lese formuleringene i sammenheng at Skanska AS bestred alle krav som ikke var eksplisitt akseptert. Disse kravene og beløpene var identifisert og spesifisert i opplistingen. Høyesterett fant det ikke tvilsomt at en normalt forstandig underentreprenør måtte forstå dette som en tilkjennegivelse av uenighet. Anken over lagmannsrettens avgjørelse ble dermed tatt til følge.
